Ludwig Mies van der Rohe

"Less is More"

Ludwig Mies van der Rohe kan man si er en av modernismens største arkitekter. Han hadde sin storhetstid i det 20. århundre, men byggene er fortsatt like godt likt, om ikke bedre likt den dag i dag. Det var denne mannen som uttrykkte "Less is More", som betyr på norsk; Mindre er mer. Dette kan man tydelig se i arkitekturen til Mies van der Rohe. Hans arkitektur la også grunnsteinen for skyskraperne med rene glassfasader. 

Mies van der Rohe var født og oppvokst i Tyskland. Her startet han karrieren sin også ved å tegne overklassehjem, men fant raskt ut at det var de kubistiske volumene fra nyklassisismen han fallt for.  Han var påvirket av det arkitektoniske credo til russisk konstruktivisme og den nederlandske De Stijl. Han var også lærer ved den kjente skolen Bauhaus. Men da andre verdenskrig herjet, så han det vanskelig å drive med sitt, ettersom nazistene mente arkitekturen han var "ikke-tysk". Han måtte også legge ned Bauhaus. 

Barcelona Pavaljongen og Barcelonastolen 

Det som kjennetegner arkitekturen til Ludwig Mies van der Rohe, at først og fremst at det er et klart formspråk, med stor bruk av glass, betong og stål. Han kalte selv byggene sine for "skinn og bein", noe som man kan se ganske tydelig siden byggene har ikke disse tykke og dominerende veggene med mye ornamentikk og pryd. Det var tross alt kjent i modernistisk arkitektur at husets funksjon og temaet var sentralt. Funksjonalismen henger egentlig sterkt sammen med modernismen, og det er ikke vanskelig å forstå når man ser på arkitekturen til Mies van der Rohe.

Det er tydelig at Mies van der Rohe var inn i sin tid og en av epokens nyskapere, trendsetter og inspirasjon for andre arkitekter. I dag er fortsatt arkitektruen hans populær og er fortsatt en inspirasjon for mange. Det er tross alt veldig tidløs arkitektur!

Norwegian Wood

Norwegian Wood var et byggeprosjektprosjekt som ble startet i sammenheng med kulturhovedstaden Stavanger 2008. Konseptet er å bygge i miljøvennlig trearkitektur. Stavanger har norges største trebebyggelse, og det er dette Norwegian Wood har lagt vekt på og ville videreutvikle. Byggenæringen vil i dette prosjektet ha en bærekraftig retning. Hensikten med dette prosjektet er også å fremme Stavanger som et forbilde for miljøvennlig, moderne trearkitektur.

Norwegian Wood vil altså videreutvikle trehus til moderne, miljøvennlige og nyskapende byggninger som er forbilledlige.

Et prosjekt som ble ferdigstillt i november 2008, var Lanternen i Sandnes. Dette bygget er det delte meninger om. Ideen bak prosjektet var å ha et sted som kunne brukes til blant annet scene og torg med tak. Dette skal være et plassrom med tak, som bæres av tresøyler. Taket definerer rommet og gulvet, der rommet kan tolkes på flere måter. Alt i alt er det et veldig fleksibelt bygg. Personlig synes jeg at det store høye bygget blir litt stengt inne mellom de andre bygningene, og det får ikke den friheten bygget trenger for å se faktisk fint ut. Det er min menining, noen bedre? 

 Norwegian Wood har mer eller mindre blitt avsluttet i Stavanger. Her har flere prosjekter blitt gjennomført, men også en del har bare blitt liggende. Kanskje de en dag blir realisert, men en ting er sikkert, det er at flere steder i Norge har Norwegian Wood blit aktuelt, og det er flere utstillinger om Norwegian Wood rundt om i landet. 



NAL/ECOBOX

Eiganes Kolonihage

Klassen var på ekskursjon en solfylt onsdags morgen. Turen gikk til en Eiganes Kolonihage. Her hadde det nettopp vært vårdugnad, og blomstene hadde begynt å blomstre i takt med bladene på trærne som spirte. Det var nesten som et lite paradis inni dette lille blomstrende området.


Litt fakta om kolonihager:
En kolonihage er rett og slett et avgrenset område som er enten privat eller eid av kommunen. En kolonihage er delt opp i flere små parseller, der hagen er en stor del, og et liten hytte eller drivhus er satt i et hjørne. Kolonihagen drives av i felleskap av leietakerne, men hver enkelt parsell er leietakerens ansvar. Her kan man dyrke grønnsaker, bær, trær eller blomster, for å nevne noe. Det har seg nemlig slik at da byen vokste, og industri stod i sentrum. Etter en tid led Norge av sult, og det var dårlige kår. Det som da svarte seg var at vi begynte å dyrke maten vår selv, slik som de hadde gjort for mange år siden. Kommunen leide et lite jordstykke til folk i byen for en billig penge, og folkene kunne da dyrke sin egen mat, og leve godt på den. Kolonihager stammer faktisk fra rommeriket, der byer var trange og sperret inn bak store bymurer. Da måtte folk ut av byen for å dyrke maten sin. Vi kan altså se i dag at folk som bor i byen, gjerne i blokker, er interessert i å leie parseller. Når man bor i byen og i blokker, har man kan mange savne en liten hage, og hva er vel ikke mer perfekt enn en liten parsell med en liten hytte i en flott kolonihage?

Jeg skal ta for meg god og dårlig byggeskikk i denne kolonihagen, så planter og trær har ikke akkurat vært relevant for meg. Når jeg nå vurderer den gode og dårlige byggeskikken i kolonihagen, legger jeg vekt på formen på bygget, hvilke materialer som har blitt brukt, form på vinduer og tak, farge og utforminger, detaljer og ikke minst om det er samspill mellom hage og hytte.
Det var først og fremst en rekke forskjellige typer bygg i Eiganes Kolonihage. Hyttene var bygget på mange forskjellige måter. Blandt annet sveitserstil, jærhus og funkis for å nevne noen.


Her ser vi en parsell som er utrystet med et typisk jærhus. Det er en fin hytte og har alle de kjente elementene som hører til et jærhus. Skuder ved sidene og et markert inngangsparti og små vinduer. Hvitfargen er også karakteristisk for jærhus og passer fint til arkitekturen.Det er flott at hytten er bygget i tre, med liggende panel som er kjent for jærhusene. Jeg vil si at hytten i seg selv er veldig fin, men jeg stusser litt på hvorfor det er så veldig stort, og tar så stor plass av hagen? Det er jo tross alt hagen som skal komme frem og skal vektlegges her. Da føler jeg rett og slett at hytten tar for mye plass og er litt for prangende.


Her har vi et lite eventyrhus, synes jeg! Denne hytten kan vel kategoriseres som sveitserstil. Spesielt inngangspartiet. Det er dekorert med typiske detaljer fra sveitserstilen. Mønet stikker også godt ut fra bygget, og vinduene er karakteristiske for sveitserstilen. Jeg tror at hytten en gang har vært rektangulær, men at de har bygget den ut og satt på skuder. Hytten er på en ganske stor parsell, og likevel er hytten liten. Dette likte jeg, og jeg synes at den passet fint inn med resten av hagen. Det var en gjennomført stil over det hele.


Her har vi en hytte som er veldig enkel i sine utforminger med et saltak, og noen utbygg her og der. Jeg synes at det har blitt gjort et dårlig forsøk på å bygge hytten ut. Den har nok mest sannsylig vært rektangulær i sin tid, og har nå fått et lite utbygg. Jeg synes rett og slett arkitekturen her er litt kjedelig og det ser ut som om det har blitt bygget på en dag eller noe... Hytten var også ganske stor, og passet ikke inn. Men jeg må si at fargen var forfriskende, og er vel egentlig det eneste jeg synes passet inn.

Denne hytten la jeg ekstra godt merke til. Den skillte seg veldig ut fra alt det andre jeg så i kolonihagen. Dette er et funkisbygg, og eiges faktisk av en arkitekt. Det er spennende hvodan romligheten i bygget har blitt utnyttet, og hvor praktsik det er. Siden det er et funkisbygg, er det som kjent store glassvinduer og formene på bygget er store firkantede flater, med rette linjer. Fargen føler jeg er veldig typisk for funkisbygg, og jeg synes også den passet fint inn med hagen. Jeg synes at det var et fint samspill mellom hage og hytte. Alt var veldig rent, enkelt og moderne. Det var også en god utnyttelse av plass og rom.

Turen til Eiganes Kolonihage var utrolig spennende. Jeg fikk virkelig se hvor varierende folk tenker om utformingen av hage og hytte. Noen synes det er veldig viktig med samspillet mellom hytte og hage, mens andre ser ut til å ikke bry seg i det hele tatt egentlig. Dette synes jeg er ganske spennende. Absolutt en tur som var veldig lærerik, og jeg har lært spesielt mer om å vurdere arkitektur i samspill med omgivelsene.

Ekskursjon i gamle Stavanger

Onsdag 3.mars var VKS-klassen på en omvisning i Stavanger, og da spesielt i gamle Stavanger. Her fikk vi god kunnskap om arkitekturens historie og byggeteknikk.

Hver gang jeg skal til musikkskolen i Bjerksted, tar jeg alltid veien gjennom gamle Stavanger., Dette er en bydel jeg lenge har beundret. Den er utrolig flott og nostalgisk, spesielt om sommeren. Det er som om du reiser tilbake i tid. Med dette besøket sammen med klassen var veldig kjekk, for da fikk jeg en bedre forståelse for arkitekturen i akkurat denne bydelen.

De små hvitmalte husene ble bygget på slutten av 1700- og slutte på 1800-tallet. Villa Blidensol regnes for å være det eldste huset, og ikke bare i gamle Stavanger, men også et av de eldste husene i hele Stavanger, rett etter Domkirken og Bispekapellet. Husene er hvitmalte, men var og kanskje er ofte rødmalte på baksiden der ingen så. Rødmalingen var betraktelig billigere enn hvitmalingen. Det var ofte opp til 25 personer som kunne bo i disse småhusene. Da var det bare ca 4-5m² per person.

Gamle Stavanger var lenge et område folk ikke brydde seg om. Tidligere var det snakk om å rive hele bydelen, for dette ble etterhvert et strøk som folk ikke likte seg så godt i. Det var kjent for å være et slumstrøk nærmest, der alle raringene bodde. Men i 1975 ble området verneverdig. Takket være Heden og UNESCO.

I gamle Stavanger kan vi også finne en hermetikkfabrikk, som i dag er et spennende museum der produksjonsmaskiner, materialer og "Iddiser" er utstilt.

Dette var alt i alt en veldig spennende og lærerik tur, og gjorde absolutt nytte for seg!


Stavanger Museum

Verneverdige Taj Mahal

Vakre Taj Mahal er et av mange verneverdige områder/bygg som er  av UNESCOs verdensarv. Dette bygget er et mausoleum. Det vil si at bygget er bygget over der en eller flere personer er begravd. I dette tilfelle er Taj Mahal bygget til minne om mogulherskeren Shah Jahans yndlingskone, Arjumand Banu Begum som hadde tilnavnet Mumtaz Mahal som for øvrig betyr Palassets pryd. Hun døde etter hun hadde født sitt fjortende barn i en alder av 39 år. Shah Jahan planla et lignende bygg ved siden av Taj Mahal, men bygget i svart marmor.

Byggingen av Taj Mahal startet i 1632 og sto ferdig i 1653. Taj Mahal står i den nord - indiske byen Agra. Dette er et veldig flatt og rolig område, og palasset står ved siden av Jamuna. Taj Mahal er bygget i hvit marmor. Dette gir noen helt fantastiske effekter ved hjelp av dagens sollys. Den hvite marmoren blir rødlig og varm tidlig på dagen og om kvelden. Midt på dagen er marmoren helt hvit. Palasset har kombinerte elementer fra tyrkisk, persisk, indisk og islamsk arkitektur. Taj Mahal regnes for å være en muslimsk helligdom, og regnes også blant det ypperste av arkitektur i Stormogulriket.

Bygningskomplekset har en ca 90 000 kvadratmeter stor og veldig strengt formet hage. Denne hagen har opphøyede ganger som deler inn hver fjerdedel i seksten nedsenkede blomsterrabatter. Denne velformede hagen inneholder en del fontener og alléer. Hagen hadde betraktelig mer vakre trær og blomster inntil engelskmennene kom og erstattet dette med gressplener. Foran marmorbygget er det et opphøyet basseng som strekker seg fra mausoleet til porten. Dette vannet gir en nydelig refleksjon av marmorbygget. Rundt bygget strekker det seg en beskyttende mur i rød sandsten. Men kun på tre av sidene av bygget, den siden som ligger ut mot elven har ikke denne beskyttende muren.

Det har for øvrig vært en del politiske debatter om mausoleet virkelig er et muslimsk bygg. Indisk høyesterett avviste i 2000 et krav om å erklære byggverket som en hinduistisk- og ikke muslimsk helligdom. Kravet ble fremsatt av en hindusistisk historiker, P. N. Oaks, som er en revisjonist blant indiske historikere. Han har brukt flere år av sitt liv til å forsøke å bevise at mange bygninger fra den muslimske perioden i Indias historie, blant dem Taj Mahal, ble reist av hindufyrster og ikke muslimer. Hans skriverier ble forøvrig beskrevet som det rent tullprat av indisk høyesterett.

Taj Mahal har siden 1983 stått på UNESCOs liste over verdens kultur- naturarvsteder. (Verdensarven) En global avstemming i 2007 besluttet at Taj Mahal er ett de moderne underverkene.

UNESCO Norge

Surrealismen

Surrealismen er en kunst og litteraturretning som ble en kjent retning i begynnelsen av 20. århundre. Ordet surrealisme betyr egentlig utover realiteten eller over realiten. Det som først og fremst kjennetegner denne retningen eller "ismen" er at det er lagt vekt på å uttrykke menneskets uvissthet. André Breton som var fransk surrealist har uttalt følgende om surrealisen: "Pure psychic automatism". Vi har flere kunstnere innen denne surrealismen. Blant annet Giorgio de Chirico, Salvador Dalì Marcel Duchamp og René Magritte.

 

René Magritte 

"Dette er ikke en pipe" er et av de kanskje mest kjente verkene til Magritte. Dette Maleriet skal illustrere at det ikke er en pipe, for det er det ikke, det er et maleri! Det er et veldig forvirrende bilde og ikke alle klarer helt å se meningen i bildet. Men det er akkurat dette surrealismen kjennetegnes. Surrealismen søker menneskets egen virkelighet i det ubevisste og brukte inntrykk fra drøm og rus som en inspirasjonskilde. Et ganske tydelig eksempel på dette er Chiricos maleri:

 

"Mystery & Melancholy of a Street"- 1914

Jeg synes dette bildet illustrer veldig godt utgangspunktet og kjennetegnene til Surrealismen. Det er en mysikk og en litt fjernehtsfølelse, der du kjenner det utrygg og du vet ikke hva som er forran deg. Det er en veldig drømmeaktig situasjon, med rare og surrealistiske omgivelser og skygger. Det er også en litt skummel situasjon som oppstår i bildet, dette med den lekende jenta, så ser vi også en lang skygge av en stor mann.

"Presistance of memory"

Er nok et av de mest kjente oljemaleriene til Salvador Dalì. Dette er et bilde som uttrykker dette drømmende landskapet med uvissthet. Det er noen veldig rare former og får oss publikum til å tenke. Det er et veldig underlig bilde. Vi kan se Dalì selv som ligger og "smelter" sammen med de andre smeltende klokkene, og man kan se at maur er et kjent motiv i flere av Dalìs kunstverk. 

Surrealismen prøver altså å utvide bevisstheten og virkeligheten. Den forsøker også å forkaste alle gjeldende verdier. Vi kan derfor skimte en litt anarkistisk oppfatning av kunsten og av verden. Surrealismen ble først og fremst påvirket av filosofen Sigmund Freud. Det var hans tanker om det underbeviste som var kilden til inspirasjoen.

 

Noe annet som kjennetegner surrealismen er at kunsten har ingen begrensinger for hva som er kunst og hva som ikke er kunst. Dette kan vi finne igjen i kunstverkene til Marcel  Duhamp . Det er fra han vi kjenner uttrykket "Ready Made". Det betyr at det som blir stillt ut, har man ikke laget fra bunnen av men tatt detaljer og gjenstander som er kjente i hverdagslivet. 

 

Her er to brukelige ting satt sammen til noe ubrukelig. Veldig kjent for Marcel Ducahmp. Det er et veldig rart kunstverk om jeg kan få si min mening, og jeg tror dette vakte ganske stor oppsikt da det ble stillt ut. Det som Duchamp sier selv er at alt som havner på en utstilling er kunst. Og ja, det kan jeg si meg enig i... kanskje? 

"Det syke barn" - Edvard Munch

Edvard Munch er en av Norges og verdens største malere. Han er mest kjent for sitt uttrykksfulle og mystiske "Skrik" og det fortryllende "Madonna". Munch er kjent for å ha gjort bildene sine i flere versjoner og får dermed frem fantastiske uttrykk. Et bilde som har grepet meg er bildet som først ble stilt ut i 1886 på høstutstillingen, og det vakte stor oppsikt. Nemlig "Det syke barn", et bilde som ble omtalt som uferdig og hadde ukontroversiell form. Det ble Edvard Munchs første "skandalesuksess".

 

På overflaten

"Det syke barn" fremstiller Munchs syke søster Johanne Sophie som ligger for døden. Hun har fått den dødelige og kraftig utberedte sykdommen tuberkulose. Vi kan se den syke og utslitte barnekroppen som Munch tydelig har fremstilt. Vi kan se lidelsene hun gjennomgår, og at hun snart ser døden i øynene. Ved siden av dette syke barnet, sitter en dame som visst nok skal være Munchs tante. Hun ble som en mor for familien etter at Edvard Munchs mor døde. Vi ser at det er hun som tar seg av det syke barn, og vi kan se at hun nesten har gitt opp og sørger allerede før barnet har møtt døden. Det er som om barnet trøster kvinnen som sørger, selv om det er barnet som lider. Men kvinnen vil også lide når barnet ikke lenger lider, for et veldig savn og en stor sorg vil innta kvinnen. Men det vekker følelser når den lille skjøre piken omtrent sier til den sørgende kvinnen at "dette vil gå bra", og kvinnen vet med seg selv at alt håp er borte. 

Vi ser at maleriet ikke oser av glade farger. Tvert imot er fargene veldig grå, triste og til tider litt grumsete. Men så inntreffer det små glimt av lys og varme i bildet. De triste og mørke fargene passer godt til handlingen i bildet. Døden er ikke noe hyggelig moment, og Munch selv var nok i sorg i det han malte dette bildet. De lysglimtene som inntreffer gjør barnet litt hellig, akkurat som om himmelen og solen har åpnet seg for henne og skinner en siste solstråle på henne før hun forlater verden. Fargene rundt blir desto kaldere og mer uhyggelige når vi får denne lyse og varme kontrasten rundt hodet hennes. 

Det er denne maleriske og de store og lange penselstrøkene som kjennetegner Edvard Munchs malerier. Det er også denne stilen som preger dette bildets malerteknikk. Da bildet ble utstilt for første gang vakte dette bildet stor oppsikt, der folk var overrasket over den "uferdige" stilen i bildet.  Munch kom tilbake til dette motivet flere ganger, han la det aldri fra seg. Men malerstilen forandret seg gradvis også. Fargene ble sterkere, færre detaljer og lenger penselstrøk preget de senere bildene av dette motivet. Ellers laget han også flere bilder preget a sykdom og tap av nære familiemedlemmer. Vi har bilder som "Vår" og "Døden i Sykeværelset". Bildene blir kalt "putebilder", for det er som sagt flere av Munchs bilder som er preget av sengeliggende motiv.

 

"Døden i Sykeværelset"

Som vi ser i bildet "Det syke barn", er komposisjonen veldig flott. Flere motiver i bildet er plassert i det gyldne snitt, og diverse små detaljer fyller ut flaten slik ikke bildet "tipper" over på en side. Munch har malt med bord med medisiner, vann og diverse ting. Dette viser at familien har råd til å pleie og har midler til å prøve å gjøre det hele litt bedre. Dette viser også at barnet trenger pleie og hjelp.

På innsiden

Bildet skapte stor oppsikt når det for første gang ble utstilt i 1886. Motivet var annerledes og noe som folk ikke var vante med å se. De ville ikke se sykdom. Men senere ble dette et kjent motiv å male, og flere kunstnere begynte å male disse "putebildene". Christian Krogh og Hans Heyerdhal var noen av dem. 

"Det syke barn" er et veldig følelsesladet bilde. Det vekker mange følelser hos mange. Et stort spørsmål og tema i menneskers liv er døden. Hvordan er døden? Skjer det noen etter døden? Og de aller fleste er redd for døden. Dette motivet skildrer den redselen kanskje mange har når et familiemedlem eller noen du er glad i ligger for døden. Jeg tror at når du har vært syk så lenge, vet du hva som venter deg og er forberedt. Jeg tror barnet har innsett hva som venter henne og vil leve litt lykkeligere den siste tiden hun har igjen. Det er som om hun gir håp til de pårørende, men de har allerede gitt opp, og det har ikke hun. Det vekker utrolig mange følelser hos meg. Det er et ufattelig trist bilde, men likevel så flott og nødvendig. Munch har malt et motiv vi alle en gang før eller siden vi alle skal føle oss igjen i. Vi vil en gang havne i like situasjoner, og dette med å miste noen er veldig sentralt i livene våres.

 

Her ser vi et koldnåltrykk som var et av de mange utgavene Munch laget av "Det syke barn". Dette er fargeløst, men gir likevel et sterkt uttrykk av en voldsom sorg, død og ulykke. 

Dette med at det stakkars syke barnet skal dø, vekker også mange følelser. Det er bare et barn, livet hadde såvidt begynt. Motivet skildrer den verden som vi har i dag også. Over alt i verden er det barn som hadde hele livet foran seg, som går bort alt for tidlig. Aller verst må det være for foreldre å miste sitt eget barn. Det er også dette som kommer tydelig frem i maleriet til Munch. Tanten er riktignok ikke barnets mor, men er veldig sterkt knyttet til barnet, og man kan se den enorme sorgen som råder over henne. Hun er malt i mørke farger og sitter litt i skyggen. Mens barnet som snart dør, ser sitt site glimt av livet. Dette har Munch fått veldig tydelig frem siden hun har en glød rundt seg. Det er på en måte som om det er den siste gløden hennes som får brenne ut.

Munch har altså malt veldig bevisst med lys og skygge, og fargene er veldig bevisste. Denne kalde blåfargen som ligger rundt barnet, klar til å gripe fatt i henne i det hun forsvinner bort fra verden. De litt kraftige og heftige penselstrøkene kjennetegner Munchs malerteknikk, og i dette bildet kan det symbolisere at Munch selv var veldig opprørt og veldig følelsesmessig ladet. Penselstrøkene uttrykker uroen hans, og kanskje redselen for å miste sin søster.

"Det syke barn" er et veldig vakkert bilde, og det uttrykker så mange følelser og så mange personers følelser. I bildet har vi malerens følelser, barnets følelser og damen sine følelser, og alle er forskjellige og kan tolkes ulikt. Fargene i bildet sier også veldig mye om stemningen og historien i bildet. Det er ikke for uten grunn at dette er et av de bildene til Edvard Munch som er mest kjent. Det var en "skandalesuksess" når det først ble stilt ut i 1886, men har med årene blitt ett av Norges viktigste malerier i historien.

http://www.munch.museum.no/

Hariton Pushwagner

Pushwagner har blitt en av  Norges viktigste samtidskunstnere, og har i senere tid oppnådd internasjonal anerkjennelse. Noen av grunnene til den internasjonale anerkjennelsen, var at han hadde stor suksess på samtidskunst-biennalene i Berlin og i Sydney. Pushwagner mottok også årets pris i 2008 for beste utstiller på Høstutstillingen, der han stilte ut originaltegningene til Soft City.

Hariton Pushwagner ble født 2. Mai i 1940. Hans virkelige navn er Terje Brofos, men tok Hariton Pushwagner som artistnavn. Navnet Hariton kommer fra Hare Krishna, ton for tyngde og Pushwagner for supermarkeders trillekurver.

Pushwagner har en lang utdannelse og skaffet seg utrolig mye kunnskap innen kunst. Han utdannet seg ved Statens håndverk- og kunstindustriskole i 1957-1960. Etter dette var han elev ved Statens Kunstakademi i 60-årene. Fra 70- til 90-årene studerte han i byer som Stockholm, London og Paris.

Som man kan se, er Pushwagners bilder veldig perspektiviske. Og Pushwagner selv hevder han kunne perspektiv i en alder av 4 år. Han har utført mer enn 100 000 tegninger, trykk og malerier i sitt liv. Han har også kanskje en av de mest særegne uttrykkene i verdens kunsthistorie. Det er under sjangeren poppart, Pushwagner faller inn. Og noe som kjennetegner bildene hans er de utrolig detaljerte og utfylte flatene.  I bildene blir samfunnet analysert konsist. Bilder som er laget for lengesiden, er fortsatt like aktuelle i dag. Pushwagner mener selv det er fordi kunsten hans er universell sosiologisk satire. Han begynte først å tegne tegneserier, og det er det han driver med fortsatt. De virkelig store maleriene som har blitt produsert, er utdrag og utsnitt fra disse tegneseriene. Det er flere bilder som hører sammen, som har blitt solgt hver for seg. Det står Morten Dreyer for, men han kommer jeg tilbake til. Pushwagner driver nå og prøver å få tak i bildene igjen slik at får komme sammen igjen. I dag er det ikke Pushwagner selv som maler de store maleriene, men han har ansatte som gjør det for han. 

Samarbeidet med Jensen:
Axel Jensen var Pushwagners kompanjong og forløser på 1960 og 70-tallet. På den tiden var Jensen en berømt forfatter som trengte en tegner og illustratør. Jensen ville utfordre seg selv med å begynne med tegneserier.
”- Axel Jensen, sier Pushwagner, - kall ham gjerne min åndelige gudfar. Det er hans tenkning som ligger bak min kunst. Jeg traff ham første gang i 1968. En forfatter som søkte seg ut av sin egen kunstneriske isolasjon og til samarbeid med en billedkunstner. Man kan si at Axel er en katalysator for mitt talent.” - Pushwagner.

Det er flere kapitler i livet til Pushwagner som er gode men også ganske vanskelige. Han gikk konkurs, havnet på gata og levde som narkoman der i tre år. Det var først i 1998 at Pushwagner skrev under på en kontrakt med sin agent og sekretær Morten Dreyer. Denne kontrakten gikk ut på at Dreyer skulle ta kontrollen over alle bildene Pushwagner hadde produsert. Dette innebar tusenvis av tegninger og over hundre sentrale malerier. Pushwagner fant ut etter hvert at dette var ikke så veldig smart, så i 2008 tok han tilbake rettigheten på bildene sine. Det utartet seg til en konflikt som ble løst så sent som i oktober i 2009, der Oslo Tingrett bestemte at kunstverkene skulle tilbake til kunstneren.

”Soft City”:
Er en tegneserie som skal illustrere handlingen i boken Soft City som ble skrevet av Axel Jensen. Pushwagner og Jensen inspirerte hverandre i produksjonen av Soft City. Bildene og boken handler om én dag i en families liv i Soft City. Den starter med et spedbarns undrende ”Move around and find out what’s happening”. Ungen finner sine foreldre sovende, for det er grytidlig om morgenen, og Soft City har ikke våknet. Men når byen endelig livner til, går det i piller, oppmarsj og kø. I Soft City er det slik at mor er hjemmeværende, barn er små og far jobber. Og livene deres er evinnelig ensformige, grundig understreket gjennom tegnerens bruk av det monotone. Bildene som ble laget forsvant på 70-tallet, men de har sakte men sikkert kommet tilbake til sin kunstner.

 Det er sagt om Pushwagners maleri «Jobkill» at det er ett av de kunstverkene i verden som er mest omfattende og detaljert laget. Bildet regnes som et av kunstnerens hovedverk og eies i dag av Nasjonalmuseet. Dette verk40/40 i perioden 18. Oktober - 4.januar.et ble stilt ut på Stenersenmuseet i forbindelse med utstillingen.

Bok ”Pushwagner” :
Nylig har det kommet ut en bok om Pushwagners historie, tenkemåte, personlighet og samfunnskritikk, samt hvordan hans møte med Axel Jensen påvirket hans kunstneriske utvikling og tro på seg selv. Petter Mejlænder, som er forfatter, mener det har oppstått et akutt behov for en bok om Pushwagner. Boken inneholder i tillegg et rikt utvalg av Pushwagners kunst.

Pushwagners hjemmeside

Aftenposten følger Pushwagner

-Scandinavian Design- Utstilling

Fredag 4. desember var visuell kultur og samfunn-klassen på besøk på en meget interresant Scandinavian Design-utstilling i Sølvberget i Stavanger. Det var først og fremst "Scandinavian Design-dronningen"  Grete Prytz Kittelsen som sto i sentrum og hadde mest kunst utstilt. Det var også flere sentrale designere som hadde utstillt sine produkter. Den norske designeren Grete Prytz Kittelsen revolusjonerte kasserolleindustrien med sine nye design og materialer. Serien som het Catrhrineholm ble lansert i 1962, og ble kalt ”sensasjonskasserollen”. I denne kolleksjonen brukte hun materialer som opak emalje, håndtak i forniklet stål og lokk som var farget i eloksert aluminium. De var svært moderne og flotte i forhold til de eldre jerngrytene som var laget av rent nødvendige grunner hvor design og funksjonalitet ikke ble lagt vekt på. Produksjonen ble meget stor og hun nådde ut til det internasjonale markedet.

 

Typiske trekk for Scandinavian Design er at møblene og bruksgjenstandene skulle være enkle, lette, lyse, bruksvennlige, og komfort og kvalitet var basis for ”den gode design”. Tradisjoner har også spilt en stor rolle innen for utforming og design. Formene på designet kjennetegnes som mye, spesielt på møbeldesign. Formpresset plast og tre var derfor mye brukt, siden det var godt egnet for å skape denne mye formen. Designet og selve utformingen skulle være nøye gjennomtenkt. Det at produktene også kunne masseproduseres ble også lagt vekt på. Produktene skulle tross alt ut til en befolkning påvirket av krig.

Det var flere temaer på utstillingen, og hver enkelt design hørte til et tema. De forskjellige temaene var: Letthet, hurtighet, nøyaktighet, synlighet, mangfold, konsekvens og stereotyper. Det var lett å kategorisere designene synes jeg, for hvert enkelt design har sin idé og funksjon som blir skapt i designet. For eksempel i kategorien "Letthet", var det en avis/magasin-beholder, Bord Papermaster, som var lett, enkel og praktisk. I kategorien "Mangfold" var det utstillt en redningsdrakt som skulle være praktisk der støvlene hang fast i drakten, oppblåsbar drakt, vanntette sømmer osv. I kategorien "Nøyaktighet" fant vi den velkjente kaffekannen til SAS, designet i 1987. Denne kannen var mer praktisk enn hva jeg hadde trodd og det var liksom ikke noe jeg har komt på før nå at en kaffekanne på et fly må være så nøye gjennomtenkt for å ikke søle over passasjerer, god å holde i og enkel å bruke.

Ikke bare fikk vi se på utstillingen, vi fikk også designe vår egen Figgjo-kopp! Det var kjempemorro! Vi skal få brent koppen også så det blir virkelig spennende å få koppen tilbake og se hvordan den ble. Vi hadde nemlig bare svart, rødt og grått til å utforme et design med. Vi fikk små firkanter av glassur som vi skulle klippe ut og legge i vann, og deretter feste dem på koppen. Nrk var også på et besøk innom for å lage et innslag om utstillingen. Du kan trykke på linken nederst på bloggen for å se innslaget.

Her ser vi mitt produkt. 

Denne utsltillingen var veldig lærerik for den fikk meg til å tenke hvor mye arbeid det er ikke bare i designet, men funksjonaliteten og arbeidet med å tilpasse designet til den rette målgruppen. Jeg fikk en bedre innsikt i designeres tankegang og arbeid med å utvikle et produkt som er både estetisk vakkert å se på og praktisk og hendig.

Her er innslaget vi var deltakere i !

Propagandakunst

Propagandakunsten har gjennom flere år vært en del av politikken i dag. Det er gjerne Nazi-Tysklands propagandakunst vi kjenner best til, og utallige plakater og annen form for propagandakunst fra kommunismen i Russland og Kina. Det er de store lederne som blir avbildet som omtrent hellige figurer. Propagandakunst er jo som kjent et middel for å lede folk til å tro å følge etter denne spesielle retningen som i disse eldre tilfellene er nazisme og kommunisme. I dag har vi selvsagt også propagandakunst, og et eksempel på herskere som blir fremstilt er Barack Obama, som gjerne har et mer vennlig budskap i sin propaganda.

Det er tydelige at det er trofasthet og seier som skal frem i bildene. Det er også en viss grad av forbilde som skal fremstilles i bildet. Det er liksom personen i sentrum som skal være ditt forbilde og "helt". Jeg skal spesielt ta for meg et propagandabilde fra da nazismen herjet.

Jeg synes dette bilde var veldig interessant. Det er så utrolig mye med dette bildet! Her ser vi tydelig Adolf Hitler som en forkjemper og leder hæren sin og er klar for kamp. Han har et alvorlig men konsentrert ansikt og blikk. Han står også med knytteneve og viser mot og vilje. Det er også akkurat som om han kommer ned fra himmelen eller på en måte utstråler som en gud og en verdenshersker. Den ørnelignende figuren i himmelen er som en gud eller en ørnefigur av selve Hitler, som har blikket over sitt folk og resten av verden.

Den sterke rødfargen er med på å gjøre hele bildet mer dramatisk og fremtredende. Den røde fargen tiltrekker blikket til folk. Rødt er også en farge som kjennetegner blodighet og kamp. Den dramatiske himmelen er også med på å skape en dramatikk og spenning. Det tydelige solkorset gjør at vi ikke er i tvil om hvilket budskap dette bildet har. Alle menneskene i bakgrunnen skal vise at folk er trofaste og tilhører denne retningen. Det er også et middel for å få andre folk til å tenke at dette må jo være bra siden det er mange som føler en tilhørighet.

Alt i alt er disse propagandabildene veldig virkningsfulle på mennesker. Det er selvfølgelig ikke altid like bra hvis man ser tilbake til den grusomme nazismen og kommunismen. Da har Obamas plakater et mer vennlig budskap.

Rolf Groven - "Opera Under Vann"

Den norske maleren Rolf Groven har gjennom sin karriere malt et drøss av bilder. De aller fleste illustrer hvordan samfunnet er i dag gjennom kjente malerier som gjerne er nasjonalromantiske. Han bryter altså denne romantikken med å flette inn den virkelige situasjonen som er i dag. Det er ofte miljøproblemer, helseproblemer og samfunnsproblemer som krig.

Her har vi et bilde av noen velkjente objekter. Groven har tatt utgangspunkt i Munchs "Skrik". Dette er jo et veldig utrykksfullt bilde og vi kan raskt forstå hvorfor Groven har valgt akkurat dette bildet. Hele bilde skal forestille operaen Bjørvika som ligger under vann. Det er jo en teori at vannet skal stige pga at polene smelter. Det er et ganske komisk bilde, men budskapet i bildet er veldig seriøst og klimaendringene er et utrolig aktuelt tema. Kunst er et utrolig viktig medium som er med på å påvirke folk politisk, og kan være med på å endre holdninger. Rolf Groven klarer å få folk til å tenke, og kanskje handle. Jeg synes Groven klarer i de fleste bildene hans å fremstille et poeng som er viktige tema i samfunnet i dag. Titlene hans er også ganske spesielle og passende. Han har et bilde av Brudeferden i Hardanger, men hans bilde er malt som et forurenset landskap, og bildet heter, oljemaleri. Det er ganske passende siden fjorden er tilgriset av olje. Bildene hans får oss som sagt å innse hvilke problemer og utfordringer vi har i dag.

Bildeanalyse "Gargantua" av Honoré Daumier 1831

Garantua er et av Honoré Daumiers mest kjente verk. Det ble laget i 1831 og skal vise det store klasseskillet og kongens store makt. Daumier måtte sitte seks måneder i fengsel pga. dette...

Hva er det vi ser ?

På bildet kan vi se en tykk mann som tydelig er fra den øvre klassen i samfunnet. Mannen er nemlig kong Louis-Philippe, den siste kongen som fikk styre Frankrike. Vider på bilde kan vi se disse stakkarslige menneskene som omtrent forer kongen med alt maten de eier. De fattige menneskene ser veldig oppgitt ut, mens kongen bare sitter å nyter at han blir matet. Det er nok noen hjelpere til kongen som er ansatt på hoffet som mater han, og de står å venter på at bøndene skal kaste maten de har dyrket i kurvene slik at de kan bære dem inn i munnen til kongen. I bakgrunnen kan vi skimte en by og litt av slottet.

Hva forestiller bildet ?

Dette er en karikatur for å sette et komisk preg på hele situasjonen. Vi i dag synes jo at kongemakten på 1800-tallet var latterlig, og tydeligvis var det folk fra den tid også som syntes det. Selve navnet Gargantua betyr i seg selv gigant som er kjent for sin store kapasistet for mat og drikke. Dette ser vi illustrert i bildet. Oppsummert så forestiller bildet klasseskillet som var i Frankrike når kongene satt i sin maktposisjon. Man kan se hvor lett det var å leve godt som konge, og hvor slitsomt og tøft det var å leve som bønder og fattigfolk. Honoré Daumier har fått frem noen utryksfulle mennesker i bildet. Man kan lett se hva de føler og tenker om kongen og styremåten.

Hvordan er det malt ?

Bildet er et litografi, altså en grafisk metode. Det er et plantrykk der vann og fett skiller seg fra hverandre og bildet dannes. Det blir trykket flere eksemplarer. Bildene ble opprinnelig tegnet på litosteiner, og det gjør de fortsatt. Også metallplater og spesiell film blir også tatt i bruk i dag. Dette litografiet er mest sannsynlig laget på en litostein.

Hvilke formale virkemidler har kunstneren brukt ?

Som tidligere nevnt, er dette en karikatur av kongen. Dette gjør hele bildet ganske komisk. Det fører til av vi kan se hele situasjonen som ganske så komisk og le av det. Daumier latterliggjør kongen og de forvirra hjelperene hans. Ved karikaturer får man virkelig frem det spesielle i personer. Selve hovedtrekkene til "typen" viser tydelig. Kongen er stor og folkene er små, og dette viser også at kongen faktisk var stor, riktignok ikke fysisk, men makten hans var stor, og folkene var ubetydelig politisk, men betydelige for å skaffe mat.  Bildet er laget i gråtoner. Dette viser hvor grått og trist livet til de fattige bøndene var og hele situasjonen var sørgelig. Hadde det vært i farger, og spesielt litt sterke farger ville situasonen vært kraftig annerledes. Daumier får alstå frem et fremragende utrykk ved sitt fargevalg.

Hvordan henger bildets motiv og utforming sammen med den perioden bildet ble lagt i ?

Bildets motiv henger sammen med klasseskillet og revolusjon i Frankrike. Det er kjent at det var et utrolig sprang mellom bønder, adelen og de geistlige. Var du født som bonde, var det ingen vei ut. Det var rett og slett utrolig vanskelig å klatre oppover på rangsstigen. Adelen og kongen hadde det derimot lettere. Adelen var utdannede, de slapp å betale skatt og den sosiale statusen gikk i arv. Kongen levde som en gud. Han fikk alt han ville, og bestemte alt. De kongelige levde et liv i overdådig luksus. Men etterhvert begynte folk å gjøre opprør mot styresmaktene, og det er slik den franske revolusjonen kommer på banen. Etter hvert ble kongehuset styrtet og en folkevalgt president ble valgt til makten. Et demokratisk samfunn oppsto. Bildet illustrer altså dette med at kongen sitter å får alt som bøndene må slite med å dyrke mat og goder til han. 

Hvilken stilretning kan vi plassere bildet i ?

Gargantua er et realistisk bilde. Det illustrerer det virkelige liv. Det er motiver som motsier alt romantikken viste, for romantikken ville illustrere skjønnheten i samfunnet, mens realismen derimot viser det motsatte, altså sannheten, og den var ikke alltid like vakker. Realismen hadde sitt utspring i Frankrike på 1800-tallet, spesielt i Paris. 

Coup de Grâce - Av Kjersti Andvig

Den strikkede giljotinen er laget av den norske kunstneren Kjersti Andvig. Den ble utstilt på den internasjonale strikkeutstillingen Strikknikk på kunstindustrimuseet i Oslo høsten 2007. Dette er et dramatisk og betydningsfullt kunstverk som uttrykker mange tanker og følelser og får frem et klart budskap.

Men hvorfor har Kjersti Andvig strikket giljotinen?  Det er flere momenter som bringer frem strikkeideen til dette prosjektet. Én av dem er at under den franske revolusjonen var henrettelser en underholdning for folket. Kvinnene som var til stede pleide ofte å strikke under henrettelsene, såkalte "tricoteuser". Når et hode falt, lot de en maske falle i strikketøyet sitt, og på slutten av dagen kunne de telle hvor mange hoder som hadde falt.
Kjersti Andvig har også brukt strikketekknikken som en metode fordi de aller fleste forbinder strikking med noe varmt og koselig. På denne måten får hun frem en uhygge over det hele.

Giljotinen ble brukt i Europa som en henrettelsesmetode helt tilbake til 1300-tallet. Det var den franske legen Guillotin som anbefalte Nasjonalforsamlingen å foreta en rettferdig og rask død som var minst mulig smertefull for de dømte. Det hadde seg slik at under revolusjonen ble de med høyest sosial status fikk unngå en smertefull død, mens de i underklassen gjerne ble torturert, brent eller hengt. Goillotin mente at alle klasser skulle bli henrettet av giljotinen. I 1792 var dette den eneste lovlige henrettelsesmetoden i Frankrike.

Kunstverket til Kjersti Andvig er politisk. Hun går mot en lov og en rettsmetode, dette er en protest. Hun vil også få folk og myndigheter til å innse at dødsstraff gjerne ikke er så humant og politisk korrekt. Andvig har selv uttalt følgende <>. Politikk vil alltid føre et konsekvent arbeid for endringer, men det kunst og kultur må også bidra.

Dette kunstverket av giljotinen vekker oppsikt og dermed får den folk til å tenke seg om. Vil vi virkelig straffe mennesker med å ta livet av dem? De er jo ikke akkurat dyr heller. Det finnes andre løsninger enn å drepe, for mennesker er et individ det går an å snakke til, lære dem og gi innflytelse. Mennesker kan forandre seg. Jeg leste om den dødsdømte Romell Broom som satt på Death Row i Ohio, dømt for mord på en ung jente. Han skulle henrettes gjennom giftsprøyte. Familien og drapsofferets familie var tilstede for å se henrettelsen. Det er jo akkurat som om noen skal være med å avlive familiehunden! Men den dødsdømte ble ikke henrettet allikevel denne dagen. Bødlene hadde ikke funnet noen bra blodårer og den dømte måtte selv hjelpe til for å få satt stikket på et sted som ville gi utslag. I to klokketimer holdt de på uten hell. Dette er ikke humant og bryter med menneskerettighetene. Nå foregår det igjen en rettsak om det er et brudd med menneskerettighetene å gå igjennom henrettelsen på ny for den dømte. Slike lignende situasjoner har skjedd tidligere, ofte i forbindelse med den elektriske stolen. Er virkelig dette noe vi kan godta?

Les hele saken om Romell Broom her